Heftig topptur

5895 METER: Per Christian Kjølberg på toppen av Kilimanjaro. 

Per Christian Kjølberg er av mennesketypen «svært aktiv sarping». Han simpelthen elsker aktiviteter ute i det fri. Derfor var det naturlig for hans elskede kone Pia å gi ham Kilimanjaro-tur i 50-årsgave. 

– Hun kjenner meg godt, og denne gaven traff midt i blinken. Jeg rakk akkurat å komme hjem fra en 10-dagers reise med tur til toppen av Kilimanjaro før korona-epidemien slo til, forteller Kjølberg mens han gestikulerer og styrker fortellerkunsten underveis. 

Vi møter en solbrun mann med knallhumør i Sarpsborgs gågate, og et vennlig vesen. Selv om det er mai, kom Per Christian Kjølberg akkurat fra skitur i Jotunheimen, og før det fra en liten seiltur i familiebåten. Kilimanjaro-turen var den siste uka i februar. Han liker at det skjer noe. 

TRYGG ARRANGØR 

Det viktigste man må tenke på under en såpass avansert fjelltur, er renslighet, riktig matinntak og drikke, å holde seg frisk og passe på kroppen. Dette mener sarpingen som akkurat har lykkes med å nå Kilimanjaros topp Uhuru Peak på 5895 meter over havet. Toppen er tilgjengelig for mange, men slett ikke alle når målet. Det krever sin kvinne eller mann, fysikk, psyke, pågangsmot og motivasjon.  

– Man må ikke være topptrent for å klare dette. Det som imponerte meg mest, og som øker sannsynligheten for å nå målet, er at reisearrangøren var svært grundig og hadde tenkt på alt, forteller Kjølberg. 

Blir man mage- eller høydesyk blir det ofte retur før toppen er nådd. Derfor er det viktig å ikke gå for raskt og holde jevnt tempo. Det som starter i varme og fuktig regnskog, ender forhåpentlig vis med soloppgang på toppen i kaldt vintervær. Såpass høyt over havet inneholder lufta så lite oksygen at blodet ikke får transportert alt vi egentlig behøver. Det virker individuelt hvem som blir høydesyke eller ei. 

REGNSKOG: Varm jungel først. 

AFRIKANSK SYSSELSETTING 

Den gode organiseringen inkluderer også hvordan Tanzania styrer besøket på Afrikas tak. Tilgangen til toppen er regulert, og man passerer på bestemte «gates». Det er krav til antall guider og hjelpere alle må ha med seg på vei mot Kilimanjaro. Hver bærer får f.eks. bære maksimalt 17 kg. De lokale reglene gir bærere, guider og administrasjonen jobb og inntekter. Reiseselskapet til Kjølberg var ikke av de billigste, men hadde dimensjonert godt for at gjestene skulle få maksimal opplevelse. 

 – Vi var 15 personer på tur. I tillegg var det to guider fra arrangøren, tre lokale guider og hele 50 bærere. Og disse har i tillegg roller som førstehjelpere, kokker, toalettansvarlige, motivatorer, sangere, underholdere, og mye annet. De var på jobb, og det utførte de førsteklasses. Gleden og positiviteten var til å ta og føle på hele tiden, smiler han. 

Turen på fjellet varte syv dager, med gange rundt 10 timer hver eneste dag, og over det dobbelte på toppnatten. Derfor er det fordel å ikke ha for mye vondt i kroppen før turen, i og med at slikt forverres i høyden. Likevel anbefaler Kjølberg turen til de fleste som er vant til å gå turer i skog og mark, og mange som gjennomfører er veldig godt voksne. 

DRØM: Per Christian Kjølberg drømmer seg mot toppen. 

ELEMENTER FRA DAGBOKEN

Flyturen gikk fra Norge til Amsterdam og videre til Kilimanjaro flyplass. Deretter felles middag, viktig ekspedisjonsinformasjon og en god natts søvn. For å tåle høyden må man akklimatiseres sakte. Andre dagen ble derfor brukt til en rundtur til et fossefall i regnskogen og besøk hos en lokal kaffeprodusent. Deretter viktig test av låneutstyr, liggeunderlag, sovepose og slikt.  

Neste dag ble vi kjørt fra hotellet i Moshi til Machame Gate på 1800 meter, som er inngangen til nasjonalparken. Eventyret hadde begynt. 

– Straks begynte stigningen, og vi tok de første skrittene inn i tett regnskog. Været var overskyet, så det ble ikke for varmt. Halvveis til dagsmålet ble vi møtt av et oppdekket langbord hvor vi stoppet og fikk en fantastisk lunsj. Seks timer senere ankom vi Machame Camp på over 3000 meter, hvor vi spiste middag før vi krøp inn i soveposen og teltet, forteller han. 

– Natten var stjerneklar og frisk, og vi ble vekket klokken 05:00. En lang dags marsj fikk oss opp til 3800 meter. Først gjennom regnskog, og deretter overgang til hedensk landskap. Det var skikkelig bratt, men gruppa var sterk. 

Dag 5 gikk de helt opp til 4600 meter for å spise lunsj og tilvenne seg høyden, før de gikk ned igjen til Barrancoo Camp på 3900 høydemeter. Den sjette dagen forserte de det bratteste partiet i fjellet – Barranco Wall – en stor opplevelse. Kjølberg måtte forlate soveposen så tidlig som 04:30, mest for å unngå trengsel i det bratte partiet. Det var kaldt og mørkt, og hodelyktene måtte vise vei til solen sto opp. Først under skydekket, men så i solen over skyene.  

– Dag 7 gikk vi til Base Camp på 4600 meters høyde. Deretter mat og forberedelser til kveldens og nattens vandring mot toppen. Klokken 07:36 dag 8 sto de 12 deltakerne som skulle til topps endelig der de drømte om å være. Det blåste kuling og med underkjølt regn fikk klærne en hard og glassaktig overflate. Så sto solen opp, og energien strømmet slik at nye krefter ble funnet. 

Etter litt varm sjokolade på Stella Point gikk turen gjennom fantastisk snø- og islandskap den siste biten til Uruhu Peak, før gruppen snudde mot lavere høyde og nattleir ved 3100 meter. Dag 9 var det godt å våkne i oksygenrik luft, selv om leddene var stive og muskler verket. Per Christian Kjølberg hadde vært på toppen av verdens frittliggende fjell, på 5895 meter