Prosedyrer mellom paragrafer og tangenter

LOV OG BRETT:  Harald Otterstad trakterer både loven og brettinstrumenter med engasjement og lidenskap.

Det ringer på journalistdøren med en mer sakral enn rockete dingdong-lyd. Døren åpnes og åpenbarer et smittende smil som vekker godhumøret raskere enn sort kaffe og nystekte croissanter. Men bak den mangefargede fasaden åpner det seg raskt også en høflig, ydmyk og ikke minst en menneskeinteressert reflektert og klok mann på 65 år. Harald Otterstad er begunstiget med mange talenter og menneskelig varme. At han skulle havne i rettsalens paragrafjungel virker både merkelig og logisk på samme tid. 

Bilde av tegning av Joker.  

ENERGI OG TEMPO

Samtalen med Otterstad skifter lynraskt spor over til musikalsk sjargong og repertoar. Og for å understøtte forklaringen på hvordan musikken i ham våknet til liv, hiver han seg over et klanglig smårustent fremmed stuepiano. Så tryller han frem et før/etter eksempel på et banalt firkantet musikalsk akkordutgangspunkt, som forvandles til en heftig svingende boogie-woogie. Hvis hans rettslige prosedyrer i jobben som advokat er like overbevisende og menneskelige som de musikalske, kan kanskje en dommer overbevises på noe av den samme måten som et publikum.

– Familie er selvsagt familie, men det viktigste ellers i livet mitt er helt klart musikken. Det betyr alt for meg, forteller han samtidig som venstre hånd holder rytmen med pianotangentene og høyre hånd skaper liv og melodi.

Han prater energisk og engasjert i et høyt tempo. Sansene iverksettes på en intens måte. Samtaletemaene musikk og lov og rett foregår samtidig i vekslende tempo. Både den rasjonelle og den kreative hjernehalvdelen hans jobber på høygir. Det virker som om musikken bor til høyre og juristen bor til venstre, kanskje ikke så overraskende. Med tydelige og elegant enkle formuleringer forteller han om sitt virke og sin lidenskap.

AKSEPTABELT SLIPSTVANG

Harald Otterstad hater egentlig å gå med slips, og i rettssalene må han i tillegg uniformere seg med sort kappe. Men det er en akseptert del av betingelsene for å virke i et yrke han stortrives med. Journalistens forsøk på å styre samtalen inn igjen blant lovverk og paragrafer styres atter over i musikkens verden. Han klør etter å fortelle om sine inspirerende musikalske forbilder fra ungdommen.

– Jeg ble hektet på Beatles som guttunge allerede i 1963, med låta «Pease please me». Det var som om en bombe detonerte, forteller han.

– Fikk du også musikken inn i barndomshjemmet?

– Nei, egentlig ikke. Mor spilte klassisk piano og tvang meg til pianotimer under mottoet «En gang kommer du til å takke meg, Harald». Jeg tror den beste skolen for meg var noe helt annet, nemlig det lokale bandet Klas Max.

Harald Otterstad tjente bra med penger i ung alder, først som visergutt i Forbrukerforeningen og avisbud i lokalavisen. Etter hvert ble det innkjøp av et Hammond L122 til 15.000 kroner, som var veldig mye penger for en ungdom den gangen. Han anser starten bak tangentene som litt håpløs, men forholdet til musikken var så sterkt at det skapte stor iver og trang etter å lære og trene.

STORE INSPIRASJONER

– Dynamites var en veldig stor inspirasjonskilde tidlig for meg. Forbildene Terje Antonsen og Jan Widlund har jeg fortsatt veldig god kontakt med. Jeg hørte på Østfoldmesterskapet i 1965 med Dynamites da jeg var 10 år. Folkets Hus og Sarpsborg var begivenhetenes sentrum, og publikum var helt gale.

– Så en dag ringte Jan Widlund meg og spurte om jeg ville prøvespille i Klas Max. Jeg var bare 15 år, forsøkte meg, og det gikk absolutt ikke bra. Jeg husker at jeg var knust og lei for at jeg ikke klarte det, minnes han.

Men Harald Otterstad ga absolutt ikke opp. Han dro rett hjem på gutterommet for å øve og terpe. Og med kyndige råd fra mer garvede keyboardister bygde han det grunnlaget som skulle til. To måneder senere ringte Widlund fra Klas Max igjen, for han hadde fortsatt ikke skaffet ny mann ved tangentene. Harald Otterstad skulle få en ny mulighet, og den grep han fast og bestemt.

– Da svingte det virkelig, og jeg husker hva denne anerkjennelsen gjorde med meg. Plutselig skrev jeg selv autografer som 16-åring, og reiste rundt på Østlandet og spilte hver helg. Da ble jeg virkelig bitt av scenebasillen og oppmerksomheten.

Harald sluttet i Klas Max som 20-åring og begynte i Fredrikstad-bandet Slaget ved Svolder. Der lærte han også mye. Musikanten Harald Otterstad har holdt fingrene i gang på tangentene i alle år, selv om han stiftet familie og fikk både utdannelse og god jobb. En av de store inspirasjonene, som også har skapt sterke vennskapsbånd til musikerne, var Aunt Mary.

Livet som bandmusiker på scenene rundt omkring har Harald Otterstad alltid elsket. I dag spiller han i to band – progrockbandet Déjà-Vu og Pæddekummen Bluesband. Men yrkesmessig var han på søken etter noe sikrere rent økonomisk.

STRAFFERETT: Her prosederer Otterstad i en straffesak i Sarpsborg tingrett. 

NEDERLAG OG SEIER

Egentlig drømte han om å bli flyver, men denne drømmen ble knust i det han først følte som et sviende nederlag.

– Det var kanskje 600 søkere, og jeg hadde trent og forberedt meg godt. Men jeg fikset dessverre ikke opptakstestene til slutt. Jeg var treningsnarkoman og hadde viljen, men det var noe med koordinering og sånt. Det var bare rundt 30 som kom inn på utdannelsen, og i ettertid har jeg stor forståelse for at utvelgelsen ble som den ble.

Så, litt tilfeldig, kom han en dag i prat med sin barndomskamerat Sigmund Berg – som hadde unnagjort det første året på jusstudiene.

– Musikerfremtiden var usikker og kanskje ikke så veldig populær på hjemmefronten. Anne og jeg hadde dessuten fått vårt første barn. Da startet jeg på universitetet.

Harald Otterstad jobbet endel år i personalavdelingen på smelteverket på Hafslund. Og på 1980-tallet ble det en gjesteopptreden i City Finans, som et snev av jappetiden. På CV-en er det også 3 år hos Fylkesskattesjefen i Østfold, jobb i Arbeidstilsynet og samferdselsnemnda i Østfold Fylkeskommune. Men hoveddelen av sitt virke har Harald Otterstad som fast forsvarer i Sarpsborg tingrett og Borgarting lagmannsrett. Der har han blitt en hyppig profilert forsvarer lokalt i Sarpsborg.

SARPINGEN VILLE HJEM

Med tiden tok lovparagrafene mye større plass i Haralds liv og sjel enn musikknotene. Han ble etter hvert lei, sliten og nær utbrent.

Adrenalinet hadde lenge fått utløp gjennom trening og idrettslige sysler. 50-årskrisa kom som 48-åring, da han kjøpte seg hoppski. Myten sier at Otterstad har hoppet i Holmenkollen, men det stemmer ikke. Med livet som innsats og guts i massevis ble det både store prestasjonsgleder og like store kroppslige skader. En 2. plass i kretsmesterskapet som 49-åring var stort. Han gikk dessuten Birkebeineren på ski, syklet Trondheim – Oslo, løp Oslo helmaraton og sto på i høyt tempo.

Så sa det litt stopp. Det flotte huset i vakre Kulåsparken føltes altfor stort, og Anne og Harald kjøpte nytt lettstelt hus i Halden. Men sarpingen Harald Otterstad lengtet hjem.

– Jeg så meg i speilet og ba meg selv slutte å sutre. Jeg hadde meningsfylt jobb og ingen grunn til å klage. Etter en mental dusj kom arbeidslysten og energien heldigvis tilbake.

– Så satt jeg plutselig en dag i retten med mobiltelefonen og bød på huset til min gamle nabo i Kulås. Jeg fikk tilslaget og summen var høy. Da ringte jeg kona mi, som var en tur i Spania. Jeg har kjøpt hus til deg, Anne, sa jeg.

Men reaksjonen var verken jubelrop eller fanfare i G-dur. Anne Otterstad ble rasende, kanskje mest fordi hun ikke var med på beslutningen. Nå har de gjort omfattende oppussingsarbeid og stortrives i den bynære parken, i sitt hus tegnet av Arkitekt Arne Pedersen på 1940-tallet.

– Det er et hus du blir virkelig glad i, akkurat som Sarpsborg er en by du blir glad i, smiler han.

FORBILDER: Harald Otterstad sammen med venner og forbilder, Jan Widlund (t.v.) og Terje Antonsen. 

GLAD I HJEMBYEN

Selv om livet og jobben i Sarpsborg betyr mye for ham, er Otterstad litt redd for at byen visker ut for mange fysiske historiske spor. Han sikter til byutviklingen og den klattvise fortettingen i sentrum, som utraderer historiske bygninger.

– Jeg er så uenig med den delen av byutviklingen. Vi mangler respekt for historien og blir dermed fattigere. Det som skjedde i Vatvedt-kvartalet er helt ubegripelig, og bør etterforskes, prosederer han bestemt mens det varme smilet kjølner.

Harald Otterstad er glad i hjembyen sin, men er litt misunnelig på Halden og andre byer har mener er flinkere til å bevare by- og bygningshistorien.

HOPPERENHarald Otterstad startet med skihopping i godt voksen alder.